Samfunnet står overfor store omstillinger dersom vi skal nå klimamålene våre, og hydrogen kan bli en viktig del av løsningen. Regjeringen har et mål om å bidra til å bygge opp en sammenhengende verdikjede for hydrogen i Norge, med hydrogenproduksjon til innenlandsk bruk og til samfunnsøkonomisk lønnsom eksport. EU har varslet en stor satsing på hydrogen, som inkluderer import av opp til ti millioner tonn i 2030, og USA har innført sterke virkemidler for å fremme hydrogenproduksjon gjennom sin Inflation Reduction Act. Europa er inne i en energikrise, med et stort importbehov både for norsk naturgass og fornybar kraft. Disse utviklingstrekkene representerer både muligheter og utfordringer for den norske satsingen på hydrogen og for avveiningen mellom de ulike formene for energieksport.
Oslo Economics har i samarbeid med SINTEF, Greensight og NTNU utredet verdikjeder for hydrogen i Norge. Oppdraget er gitt av Olje- og energidepartementet. Utredningen omfatter:
- en teknologi- og markedsstatus for produksjon, transport og bruk av hydrogen,
- beskrivelse av markedssvikt,
- utvikling av tre scenarioer for et fremtidig hydrogenmarked i Norge,
- en vurdering av hydrogen inn i det samlede kraftsystemet i Norge,
- en vurdering av markedsmuligheter for eksport av hydrogen, oversikt over eksisterende virkemidler
- og en vurdering av forsterkede virkemidler på området.
Knapphet på fornybar kraft, nettkapasitet, kompetent arbeidskraft og areal gjør at hydrogenverdikjedene står i et konkurranseforhold til utvikling av annen bærekraftig virksomhet i Norge. En økt satsing på hydrogen må derfor prioriteres opp mot andre satsinger og hensyn til natur og miljø.
For å fremme hydrogenverdikjeder anbefaler vi å benytte virkemidler som fremmer markeder for klimateknologi generelt. Dette inkluderer å utforske mulighetsrommet for økte og mer omfattende CO2-priser (kvoter og avgifter) og innføring av krav til lav- og nullutslippsløsninger, der det vurderes teknologisk mulig og kostnadseffektivt og med tilstrekkelige overgangsperioder før kravene trer i kraft. Dette vil gi forutsigbarhet og øke lønnsomheten av lav- og nullutslippsteknologi, inkludert hydrogen, men vil ikke nødvendigvis gi sterke bidrag til utvikling av hydrogenverdikjeder der det finnes andre rimeligere klimatiltak. Det er også begrenset hvor store avgifter og hvor kostbare krav som kan innføres nasjonalt uten risiko for utflagging og karbonlekkasje eller nedleggelse av virksomhet.
Andre viktige tiltak vil handle om å sikre god tilgang på sentrale innsatsfaktorer til hydrogenverdikjedene. Offentlig støtte og tilrettelegging for utbygging av fornybar kraftproduksjon og nettinfrastruktur vil gi en indirekte støtte til grønn hydrogenproduksjon. Fortsatt utbetaling av CO2-kompensasjon vil også redusere kostnadene knyttet til kraften som medgår i produksjonen. Tiltak for utdanning og videreutdanning som øker tilgangen på kompetanse etterspurt i hydrogenverdikjedene, vil også være relevant.
Selv om det i dag er moden teknologi for produksjon og enkelte former for anvendelse av hydrogen, er det fremdeles behov for teknologiutvikling flere steder i verdikjedene og ved sammensetting i nye verdikjeder. Dagens støtteordninger til forskning og teknologiutvikling bør derfor videreføres. Det bør også vurderes en styrket innsats på standardiseringsarbeid som vil fjerne barrierer for distribusjon, lagring og bruk. På sikt kan det være behov for styrket virkemiddelbruk for utvikling av infrastruktur for anvendelse innenfor maritim og landbasert transport. Det statlige eierskapet i infrastrukturselskaper bør utnyttes i de sektorene det er relevant.
Dersom det er ønskelig å akselerere utviklingen av hydrogenverdikjeder ytterligere, kan innføring av differansekontrakter for hydrogen være et treffsikkert virkemiddel for å løse utfordringer med høye driftskostnader ved bruk av hydrogen og usikkerhet om utviklingen i prisdifferansen mot fossile alternativer. For å i størst mulig grad bidra til utvikling av helhetlige verdikjeder for hydrogen i Norge, bør differansekontraktene rettes mot grønn hydrogenproduksjon, men kun i den utstrekning det også finnes modne prosjekter på forbrukssiden. Demonstrasjon, testing og skalering av mindre moden teknologi bør heller skje gjennom investeringsstøtte.
Differansekontrakter innebærer at staten påtar seg en langsiktig betalingsforpliktelse som påvirker handlingsrommet i fremtidige budsjetter. Differansekontrakter er et sterkt virkemiddel som vil sikre bedriftsøkonomisk lønnsomhet for hydrogenproduksjon uavhengig av om dette er den mest kostnads-effektive klimaløsningen eller den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme anvendelsen av kraften. Dette gir risiko for ineffektiv ressursbruk og stiller høye krav til god innretning av kontraktene. Eventuelle differansekontrakter bør tilpasses teknologimodenhet på produksjons- og på forbrukssiden, legge til rette for konkurranse om kontraktene og være balansert med utviklingen av fornybar kraftproduksjon.
Rapporten kan leses her.
