Stadig flere barn og unge i barnevernet bor nå alene med ulike former for oppfølging, omtalt som kommunale botiltak. Dette er gjerne ungdommer som barnevernet vurderer at ikke bør bo sammen med sine foreldre, men der fosterhjem eller institusjon ikke vurderes som hensiktsmessig. Det er tidligere dokumentert stor variasjon i hvordan kommunene har innrettet sine lokale tilbud med botiltak. Det er heller ingen spesifikke krav til innhold, oppfølging eller kvalitet i kommunale botiltak, utover de generelle bestemmelsene i barnevernloven.
På oppdrag for Bufdir har Oslo Economics og NIBR/OsloMet kartlagt og evaluert tre kommunale botiltak; DUE i Bergen, Gartnerhaugen i Trondheim, og DUE/Foyer i Bodø. Formålet har vært å fremskaffe ny kunnskap om hvordan botiltakene er innrettet, virkningene av botiltak for barn og unge i barnevernet som skal bo utenfor hjemmet, og barrierer og suksesskriterier for tiltakene.
Den metodiske innretningen er relativt lik på tvers av de tre botiltakene og fremstår i alle tre tilfellene som godt egnet til å støtte ungdommene i overgangen til voksenlivet. Sentrale elementer ved tiltaket, som skiller dette fra alternative tiltak for målgruppen, er egen bolig i nærmiljøet, tett oppfølging fra en stabil fagperson, fleksibilitet i oppfølgingen og fokus på selvstendiggjøring. Verken institusjon, fosterhjem eller hjelpetiltak i hjemmet innehar alle disse elementene på samme måte. Botiltakene utgjør dermed et godt supplement i den eksisterende tiltaksporteføljen til barn i barnevernet, for ungdom som ikke bør eller vil bo hjemme, i fosterhjem eller institusjon. Kravet om frivillighet og fleksibiliteten i botiltakenes innretning gjør at botiltakene kan tilpasse oppfølgingen til ungdommens egne behov. Samtidig er botiltakene langt billigere enn institusjonsplasseringer, både for kommunene og for det offentlige samlet.
Rapporten kan leses her.
