Aktivitetshjelpemidler er hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i fysisk aktivitet. Ordningen med stønad til aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år ble innført i 2014. Oslo Economics har evaluert ordningen på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet.
Tidligere var det kun barn og unge (opp til 26 år) som kunne få stønad til aktivitetshjelpemidler via folketrygden. I statsbudsjettet for 2014 ble det for første gang bevilget penger til en egen ordning med aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år. Ordningen ble begrunnet med at aktivitetshjelpemidler ofte er dyrere enn tilsvarende utstyr for befolkningen ellers, og at kostnaden kan hindre personer med funksjonsnedsettelser å delta i fysiske aktivitet. Bevilgningene til ordningen finansieres av en årlig budsjettramme fastsatt i statsbudsjettet. De første årene etter at ordningen ble innført var utgiftene lavere enn de årlige bevilgningene. Fra og med 2018 har imidlertid midlene blitt oppbrukt omtrent halvveis i budsjettåret eller tidligere, og Arbeids- og velferdsetaten har iverksatt stans i innvilgninger av søknader når rammen er brukt opp. Støtten bevilges dermed etter førstemann-til-mølla-prinsippet, og tildelingene får utslag av tilfeldigheter. I 2019 var samlede utgifter til aktivitetshjelpemidler 67 millioner kroner. Det er stor variasjon i kostnaden av de ulike type hjelpemidlene, hvor de dyreste hjelpemidlene koster over 300 000 kroner mens de billigste koster under 10 000 kroner. Kostnaden avhenger i stor grad av brukernes behov.
Ordningen tilfører stor nytteverdi for mange mennesker og har positiv effekt på brukernes livskvalitet og helse. Dette har stor samfunnsverdi, også i et fordelingsperspektiv. Samfunnsverdien kan imidlertid økes dersom tildelingene i større grad innrettes etter å dekke de største behovene. Vi anbefaler blant annet at formålet med ordningen tydeliggjøres, for å sikre at de som får støtte gjennom ordningen er i tråd med den tiltenkte målgruppen. Kriteriene for tildeling bør tydeliggjøres for å begrense utilsiktet ulikhet i tilgang til ordningen.
