Innlegg skrevet av medarbeidere Jostein Skaar og Harald Nygård Bergh publisert i Dagens Næringsliv 01.06.2022.
De to stortingsrepresentantene Fylkesnes og Westgaard-Halle mener å ha bedre forståelse av dagligvaremarkedet og hva som er i forbrukernes interesse enn Konkurransetilsynet har, og deres innlegg i DN 31. mai avdekker manglende innsikt.
Offentlige reguleringer må baseres på et klart definert og identifisert problem. I vårt innlegg i DN 21. mai etterspurte vi derfor begrunnelser fra de som mener konkurransen i dagligvaremarkedet ikke fungerer og som derfor ønsker nye reguleringer.
Argumentene som trekkes frem for svak konkurranse – som høyere priser og dårligere utvalg enn i andre land – forteller nemlig ikke noe om hvor godt konkurransen virker. Dette skyldes særlig et helt annet importvern enn de landene som hevdes å være sammenlignbare med Norge.
Fylkesnes og Westgaard-Halle har vært pådrivere for å begrense leverandørers muligheter til å differensiere betingelser. Dessverre gir deres innlegg ikke innsikt i hvorfor de mener konkurransen ikke fungerer, utover at det vises til en «oligopolsituasjon».
Derimot synes de å operere med et pussig premiss om at politikere kan vedta når differensierte betingelser er konkurranseskadelig. Like lite som å vedta at jorda er flat, kan politikere vedta at noe er konkurranseskadelig.
I konkurransefaget finnes det praksis som basert på erfaring og teori normalt antas å være konkurranseskadelig. Leverandørers differensiering av betingelser er ikke en slik praksis.
Tvert imot legges det normalt til grunn at muligheter til å differensiere betingelser fremmer konkurranse.
Hvert tilfelle av prisdifferensiering må derfor vurderes konkret. Nylig vurderte Konkurransetilsynet praksisen til to norske leverandører og Norgesgruppen – slik danske konkurransemyndigheter gjorde overfor Arla 17 år tilbake.
Hverken i de norske, eller i den danske saken, kom myndighetene til at prisdifferensieringen reduserte konkurransen. Reglene er for øvrig de samme i Danmark og Norge, og håndheves på samme måte.
Fylkesnes og Westgaard-Halle kritiserer fagøkonomer, inkludert Konkurransetilsynet, for å basere seg på teoretiske antagelser om incentiver i forhandlinger. Samtidig forsøker de, oppsiktsvekkende nok, å målbinde Konkurransetilsynet ved å vise til at deres synspunkter bør «formidles gjennom næringsdepartementet».
Argumentene Fylkesnes og Westgaard vektlegger – om at rabatter gis på bakgrunn av lojalitet og interessefellesskap – mangler substans i faglitteraturen. Derimot ligner de til forveksling på argumentasjonen som er benyttet av Rema og Oda.
Hvorfor Fylkesnes og Westgaard-Halle mener Rema og Oda har større troverdighet enn Konkurransetilsynet på hva som er i forbrukernes interesse, er uklart.
Som en slags begrunnelse for å gripe inn mot prisdifferensiering skriver Fylkesnes og Westgaard at også dominerende leverandører må forholde seg til konkurranse. Dette er pussig. Hvis dominerende leverandører utsettes for konkurranse, er det heller et argument mot nye reguleringer.
Normalt skyldes en dominerende posisjon at kjøperne har få alternativer. Tiltak som svekker kjøpernes mulighet til å forhandle frem bedre betingelser, vil da styrke dominerende leverandører ytterligere. Dette kan ikke avfeies som en teoretisk antagelse.
Fylkesnes og Westgaard-Halle påstår at prisdifferensiering var årsaken til at ICA og Lidl forlot Norge. Rundt år 2000 var ICA nest største dagligvarekjede, mens Lidl sin forretningsmodell var basert på egne merkevarer – med høy toll.
At de to trakk seg ut på grunn av prisdifferensiering virker derfor usannsynlig.
En annen mulig forklaring er hard konkurranse om forbrukerne i markedet.
Fylkesnes og Westgaard-Halle er opptatt av at prisdifferensiering skaper etableringshindringer. De viser blant annet til rapporten vi skrev sammen med Oeconomica i 2017. Vi minner om at rapporten er tydelig på at det ikke kan settes likhetstegn mellom etableringshindringer og konkurranse, og at den eksplisitt advarer mot å regulere bort forskjeller i innkjøpsbetingelser.
Da, som nå, mener vi at reguleringer som begrenser friheten til å differensiere betingelser svekker konkurransen mellom de etablerte kjedene, samtidig som andre etableringshindringer uansett gjør merkbar nyetablering lite sannsynlig.
De høye etableringshindringene gjør at Rema og Oda ikke trenger bekymre seg for at reguleringene vil gi dem mer konkurranse fra nye aktører. Hvis det motsatte hadde vært tilfelle, er vi usikre på om de på samme måte hadde ivret for reguleringene.
For ordens skyld: Vi har deltatt i utredningen om etableringshindringer på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, har hatt ulike oppdrag for flere aktører i dagligvaremarkedet, og vi har arbeidet for Norgesgruppen med spørsmål knyttet til regulering av innkjøpspriser.
