Det er bred politisk enighet om å satse på utvikling av flytende havvind i Norge. Oslo Economics har på oppdrag for Equinor og Vårgrønn vurdert fordeler og ulemper ved bruk av henholdsvis investeringsstøtte og produksjonsstøtte, i form av differansekontrakter, for å fremme utbygging av flytende havvind. Investeringsstøtte innebærer en kontantutbetaling på investeringstidspunktet, mens en differansekontrakt er en langsiktig avtale med staten som gir produsenten en garantert kraftpris som ligger over forventet markedspris.
Ettersom vi ikke vet med sikkerhet hva framtidige kraftpriser vil bli, og det ikke finnes et effektivt marked for langsiktig prissikring, fremstår differansekontrakter som et mer kostnadseffektivt virkemiddel enn investeringsstøtte. Årsaken til dette er at det ved store investeringer i ny teknologi, som fullskala flytende havvind, er grunnlag for å forvente at staten har bedre evne til å bære kraftprisrisikoen enn ansvarlig investor. Dette er knyttet til at investor ved denne type investeringer sjelden vil være veldiversifisert samtidig som det er kostbart å sikre inntektene gjennom langsiktige kraftkontrakter. Det kan dermed være rimeligere for staten å påta seg kraftprisrisikoen gjennom differansekontrakter, fremfor å kompensere investor for å bære denne risikoen via en investeringsstøtte.
De administrative kostnadene for myndighetene forventes derimot å være noe høyere for differansekontrakter enn ved en investeringsstøtte. Differansekontrakter vil også innebære en mer langsiktig og usikker betalingsforpliktelse for staten, noe som reduserer regjeringens handlingsrom i fremtidige budsjetter og som kan gi opphav til større politisk risiko. En utforming av ordningen som gir markedsaktørene trygghet for at staten står ved sine betalingsforpliktelser vil være viktig for å redusere slik risiko og dermed også kostnader ved ordningen.
Ved differansekontrakter vil nåverdien av samlede forventede utbetalinger være lavere enn ved en tilsvarende god investeringsstøtte og støttebetalingene vil fordeles ut over flere budsjettår. Dette kan gjøre differansekontrakter til en mer gjennomførbar støtteordning sammenliknet med en investeringsstøtte der det må utbetales svært høye støttebeløp over en kort periode. En tosidig differansekontrakt vil også gi staten en mulig oppside ved uventede økninger i kraftpriser, og reduserer risiko for at investor overkompenseres som følge av en slik utvikling.
Rapporten kan leses her.
