Arbeidslivet er i stadig endring, og videreutvikling av arbeidstakeres kompetanse er viktig for å sikre fremtidige kompetansebehov. En insentivordning kan være nødvendig for å oppnå ønsket nivå av investering i arbeidstakeres kompetanse.
I 2020 ba Stortinget regjeringen utrede en insentivordning kalt Kompetansefunn Digital, som er tenkt rettet mot små og mellomstore virksomheter og skal resultere i økt digital- og teknologikompetanse blant deres ansatte. Vi har gjennomført en kunnskapsoppsummering som skal inngå i det videre arbeidet med å vurdere hvorvidt Kompetansefunn Digital er en hensiktsmessig ordning for økt investering i digital kompetanseutvikling. I denne kunnskapsoppsummeringen har vi gjennomført en systematisk gjennomgang av både nasjonal og internasjonal forskningslitteratur, samt «grålitteratur». Rapporten beskriver eksisterende insentivordninger med formål om å øke kompetanseheving blant ansatte i andre land, hvordan de er utformet og intenderte og uintenderte virkninger av slike ordninger.
Vi har gjennomgått drøyt 20 ordninger i 17 land i Europa og Nord-Amerika og finner stor variasjon i utformingen og effektene av ordningene. Det er variasjon både i ordningenes finansieringsmekanismer, deres avgrensinger og målgrupper (både type virksomheter og arbeidstakere), samt kompetanseutvikling som støttes. Ordninger med bedre måloppnåelse kjennetegnes av at de er delfinansierte, har et tydelig avgrenset formål og målgruppe, samt at de kompletteres av ikke-finansielle tiltak.
Basert på kunnskapsoppsummeringen er det usikkert om nytten ved å innføre en insentivordning veier oppfor kostnadene – det varierer trolig fra ordning til ordning. Usikkerheten er særlig knyttet til at en stor del av de som mottar støtte ville deltatt i kompetanseutvikling uansett. Avgrensning av målgruppen for ordningen kan i noen grad redusere dette, men det kan samtidig øke de administrative kostnadene ved ordningen og gjøre ordningen mindre tilgjengelig for mulige brukere. En ordning som er tematisk avgrenset, for eksempel til digitalisering og IKT-kompetanse, kan være et politisk virkemiddel for å signalisere at slik kompetanse er viktig, men det er vil kreve en betydelig innsats å ta stilling til hvilke typer av utdannings- og opplæringstilbud som vil dekkes, samt kontrollere etterlevelse.
Med utgangspunkt i kunnskapsoppsummeringen, trekker vi fram noen anbefalinger for det videre arbeidet med innretningen av en eventuell insentivordning i Norge. Vi anbefaler blant annet at ordningen bør inneholde et element av egenfinansiering for arbeidsgiver eller arbeidstaker for å øke insentivet for å investere i relevant kompetanseutvikling, den bør rettes mot arbeidstakere med størst behov for kompetanseheving, og den bør være enkel å forstå og administrere for å legge til rette for høy utnyttelse. Basert på kunnskapsoppsummeringen er det imidlertid ikke mulig å gi noen klar anbefaling om hvilken type ordning en bør velge.
Kunnskapsoppsummeringen, våre vurderinger og anbefalinger kan leses i rapporten her.
