Oslo Economics har, sammen med Fafo, undersøkt årsaker til og konsekvenser av at flyktninger flytter fra sin opprinnelige bosettingskommune (såkalt sekundærflytting).
I Norge er det myndighetene og ikke flyktningene selv som bestemmer hvor flyktninger skal bosettes, og flyktninger bosettes mindre sentralt enn sånn befolkningen for øvrig bor. Vi finner at én av tre flyktninger har flyttet fra opprinnelig bosettingskommune etter syv år, mens to av tre har blitt boende. Vi finner videre at aleneboende, som ofte også er unge menn, har en høyere sannsynlighet for å flytte, og at personer med barn er mer bofaste enn de uten barn. Flyktninger bosatt i små, usentrale kommuner flytter oftere. Etter sekundærflytting er derfor flyktningers bosettingsmønstre ganske like som hos befolkningen ellers.
For flyktningene som har blitt intervjuet i prosjektet, er mange av årsakene til å flytte de samme som for andre som bor i Norge. De flytter for studier, et annet arbeidsmarked eller for å bo nærmere en kjæreste, familie eller venner. Manglende lokal integrering og fravær av tjenestetilbud innen utdanning og helse, er også viktige årsaker til flytting.
Når flyktninger flytter, flytter de til større og mer sentrale kommuner. De flytter fra steder med få innbyggere til steder med flere innbyggere, og de flytter oftere til mer sentrale steder. Dette kan føre til konsentrasjon av enkelte grupper av flyktninger på noen steder. Vår spørreundersøkelse til kommune-Norge viser likevel at de aller fleste kommuner som forstår seg selv som tilflyttingskommuner ikke opplever sekundærflytting som en utfordring.
Dersom det er en målsetning å legge til rette for mindre sekundærflytting, kan det være hensiktsmessig at myndighetene tenker mer langsiktig når de kobler flyktning og kommune. Videre bør myndighetene også vurdere om det er hensiktsmessig at alle landets kommuner skal bosette, selv i perioder med høye ankomsttall.
Du kan lese rapporten her.
Du kan lese IMDis pressemelding her.
Illustrasjonsfoto: iStockPhoto.
