Tilskuddsordningen for sysselsetting av arbeidstakere til sjøs skal blant annet sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske sjøfolk. I hvor stor grad tilskuddsordningen bidrar til kompetanseoverføring fra sjø til land har vært noe uklart. Vi finner at omtrent 50 prosent av de som har vært til sjøs går til havbaserte næringer, hvor halvparten av disse går til landbasert maritim næring. Overgangen er særlig stor blant overordnet mannskap, og særlig lav blant ansatte innen hotell og forpleining. Vi finner at kompetanse til sjøs er verdifull for landbaserte virksomheter, men det er stor variasjon i bedrifters vurderinger av hvor kritisk kompetanse fra sjøen er for dem.
Tilskuddsordningen for sysselsetting av arbeidstakere til sjøs består av åtte ulike ordninger og kan bidra til å sikre verdifull kompetanseoverføring fra sjø til land. Bevilgningen for tilskuddsordningen var 2 188 millioner kroner i 2020 og ordningen omfatter i gjennomsnitt om lag 12 000 arbeidstakere.
Et av argumentene for ordningen er at den korrigerer for en positiv ekstern virkning i den maritime næringen. Oslo Economics har på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet kartlagt overgangen fra sjø til land, og vurdert i hvilken grad tilskuddsordningene bidrar til kompetanseoverføring. For å kartlegge overgangen fra sjø til land har vi i samarbeid med Norstat AS gjennomført en spørreundersøkelse rettet mot tidligere sjøfolk. Rundt 8 000 tidligere sjøfolk ble oppringt og vi fikk en svarprosent på rundt 12 prosent. I tillegg er det gjennomført dybdeintervjuer med 21 bedrifter innen havbaserte næringer.
Resultatene antyder at overgangen fra sjø til de havbaserte næringene (maritim næring, petroleumsnæring og fisk- og oppdrett) er omtrent 50 prosent. Vi finner en overgang til landbasert maritim næring på om lag 25 prosent. Det er noen potensielle feilkilder i utvalget som gir grunnlag for å tro at overgangsraten også kan være noe høyere. Et hovedfunn er at stilling om bord på skip er den mest sentrale forklaringsvariabelen for om en person senere tar seg arbeid innen relevante næringer på land. Et annet forhold av en viss betydning er hvilken skipstype en person har seilt på.
En utfordring med tilskuddsordningen er at den fremstår lite treffsikker, og det er behov for nyanser i vurderingen av måloppnåelsen til ordningen. Vi finner særlig stor grad av overgang for offiserer, på om lag 80 prosent, og delvis for andre sjøfolk med høyere maritim utdanning. Intervjuer antyder også en høy etterspørsel etter spesifikk kompetanse knyttet til visse skipstyper. Det er grunnlag for å tro at tilskuddsordningen i disse situasjonene kan bidra til å sikre en rekruttering av norske sjøfolk og en kompetanseoverføring som ellers ikke ville forekommet. Det er på den andre siden svært lav overgang til havbaserte næringer blant personer som har jobbet innen hotell og forpleining på skip, som rederiene også kan motta tilskudd for. Det er også marginalt med etterspørsel etter denne kompetansen i landbasert maritim næring. I disse situasjonene er det lite grunn til å tro at tilskuddsordningene bidrar til verdifull kompetanseoverføring.
Rapporten er et bidrag for å styrke faktagrunnlaget knyttet til effektene av tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk. Studien nyanserer tilskuddsordningens effekt med hensyn på kompetanseoverføring. Blant de åtte ulike tilskuddsordningene er det ulik grad av evidens for om det eksisterer positive eksterne virkninger og variasjon i hvilken grad tilskuddsordningene bidrar til verdifull kompetanseoverføring. Det mer nyanserte bildet som presenteres kan benyttes til å utvikle mer treffsikre ordninger.
Rapporten vurderer kompetanseoverføring fra sjø til land. Det kan også være andre politiske hensyn som er tungtveiende. Dersom hovedformålet med tilskuddsordningene er ren sysselsetting av nordmenn, er det en annen vurdering enn om tilskuddsordningene bidrar til kompetanseoverføring til land og økt verdiskaping i landbasert maritim næring og havbaserte næringer for øvrig.
